Det er bare to måter å leve livet på: En er å leve som om ingenting er et mirakel..... Den andre er som om ALT er det.

• for i de minste armene ligger også den største trøsten..-

Trillingguttene er straks 9 måneder og vokser som ugress!

Jeg synes trillingguttene er blitt enda mer forskjellige. Trilling 1 har nådd 11 kilo blank og trives godt med livet. Han er fredelig og utrolig blid. Han har noen lange samtaler med seg selv, og han driver med sang på en tone (høy C). Han er jo litt...rund...så han ruller kjapt rundt på gulvet, den ene veien. Den andre veien får han på et vis slagside ....og blir liggende der halvveis rundt. Ikke noe stress, han ser seg rundt etter mulige leker eller tar seg en lang prat, med seg selv. Han kan fint passe som sanger i et band eller som kommentator.

Trilling 2 er snart 11 kilo og er virkelig begynt å skøye og le. Han får latterkramper av tøys og tull. Han ler helt nede i magen og får ikke stoppet. Han er også tydelig! Når han vil ha mat, ny bleie eller ikke er fornøyd, da sier han....ehh hyler han.....tydelig beskjed. Han er lett å forstå fordi han sier tydelig ifra om han er glad eller misfornøyd. Han sitter også og banker på leker, så han er nødt til å bli snekker eller..... trommeslager.

Trilling 3 er rett over 10 kilo og vanskelig å skifte bleie på. Han åler og vrir seg og kan nesten brette seg dobbelt, med beina oppe ved ørene. Han er blid og nysgjerrig og må alltid ha noe å gjøre. Han ser detaljer og bruker de små fingrene sine til å plukke opp bittesmå biter eller kan stryke med hånden på interessante materialer. Han vil nok alltid være i nysgjerrig bevegelse, så idrett vil passe ham fint, Gaming eller som gitarist i et rockeband.

Tross forskjellig vekt er Trillingguttene like lange. Det er nok det eneste jeg ser som kan sies å være likt.

Det er festlig å se at de allerede nå har likheter med foreldrene sine. Som måten Pappaen og en av trillingguttene ser på tv, fremoverbøyd begge to. Mammaen og en trillinggutt humrer når de ler, eller han ene trillinggutten som liker å herje med Pappaen og de støyer og ler høyt begge to.

En føler seg kuul, en liker det ikke og en vil i bilen....

Februar, vinterens siste måned kom og trillingfamilien med Mimmien på lasset hadde lagd en «topptur» plan som trillingguttene kunne være med på. Altså trillingguttenes første hyttetur på vinterhytta. Flere dagers planlegging om hvem som skulle sove der og her, alt utstyr og bagasje, all mat, hvor mange biler(!!) som måtte til. Det ble lange lister. Vi koste oss med å planlegge. Jentene planla å lage skiløype rundt hytta, vi skulle brenne i bålpanna, kose oss med appelsiner i sola og smelte marshmallows på pinner under stjernehimmelen. Slik ble det ikke.

Alt vi gledet oss til ble skrinlagt, eller som vi trøstet jentene med: utsatt. En må jo ta det livet bringer, selv om tankene holder på å gå av hengslene.

Savn er det eneste navn jeg vet på kjærlighet..

Jeg fikk en lang ufrivillig «korona ferie» fra trillinglivet. Det var rart å ikke være en del av trillingfamilien. Det er mange å være glad i.....og mange å savne!! Min store bekymring var at alle i trillingfamilien skulle «gå ned med korona flagget til topps». Dette grublet jeg fælt på, mens dagene gikk. Men, jeg trøstet meg med at enten så går det bra, eller så går det over....

Mens jeg lå koronasyk snakket jeg med jentene stadig vekk, på mobil. Og 5 åringen lurte veldig på:

• Hvor lenge har du tenkt å leve, Mimmi?

Hun hadde vel hørt at gamle kan bli veldig syke av korona...

• Det kan jeg ikke bestemme, hjertevenn...

Svarte jeg, korona utslått og synes synd på både meg selv og på sofaen. Det ble en pause i mobilen før hun svarte...

• Det burde du!!

Akkurat! Det viktigste er ikke de store tankene andre har tenkt, men de små tankene du tenker selv... Det er ikke mulig å bestemme livslengde, men en kan bestemme seg for å ha mot til å leve. Livet krymper eller utvider seg jo i forhold til eget mot.

Endelig var dagene på sofaen over. Jeg var smittefri! Gjensynet med trillingfamilien var som julaften.

Og det ble trim..... Oppsummert var jeg 4 økter hest, dørmatte, jeg fikk frisørtime, hodemassasje på jentenes spa!? Jeg matet, skiftet bleier og koste meg med de gode firkantede trillingguttene.

Så var det trillingfamiliens tur til å få korona.

En etter en ble de syke. Altså mer eller mindre influensa. På det verste var 6 av 7 nede for telling. Når barn er syke gjør det noe med hjertet. Det blør. Og her var det mange av mine barn, både store og små som var syke. Siden jeg var den eneste i storfamilien som hadde hatt sykdommen, ble det naturlig at jeg hjalp til. Jeg hadde morgenøkten. Jeg fikk ordnet meg et slags løpesystem der en etter en, etter en ble hentet, skiftet på og matet.

5 åringen ble veldig lite syk, knapt en dag. Hun hadde det tungt, for hun hadde lært å holde avstand. Så hun hoppet og spratt for å være meteren unna ALLE i familien. Når du er 5 år kan en meter være både 30 cm og 5 meter, så hun var et festlig skue. Det var tunge tider også for katten. Den gikk stadig i veien og ble skremt av all gråten som var.

Alle mann til pumpene når Mammaen og Pappaen er syke.

Så gikk det seg til. Hver dag ble en i familien litt bedre og en annen i familien litt verre. Sånn sett var de ikke så lenge syke, men det var mange som skulle igjennom. Barn som er syke sover ikke så mye om natten. Trillingguttene var tette i nesen og for at ikke trillingguttene skulle ligge helt flatt ble hodeenden på sengene bygd opp med bøker, under sengebeina. 21 bøker måtte til.

Når du har 4 barn som er syke og ett barn som har mareritt om å bli syk....da lever også natten!! Jeg beundrer Mammaen og Pappaen. De så noen ganger ut som de hadde vært med på de verste øvelsene på «Kompani Lauritsen», men med god hjerte styrke og søvn når det var mulig, så var det lys i tunellen.

Jeg er så glad for å være her, det hjelper meg å forstå hvor vakker verden er...

Denne lille dugnaden min hos trillingfamilie-nede-for-telling, gav jentene og meg god tid sammen. Vi hadde mye prat på senga før leggetid. De synes trillingguttene maste mye - syke som de var - så jeg foreslo at guttene kunne komme på ferie alene til meg, uten dem. Det trodde de absolutt ikke jeg kunne klare!! For det luktet forferdelig av bleiene deres og jeg var tross alt ikke vant med forskjellige farger i bleien... Hmmm??

De hadde også oppfinnsomt mange spørsmål om øyenbryna mine!!... Det er visstnok rart at jeg har så mye hår i øyenbrynene og måtte jeg greie dem??? Og hvorfor de er mørke, når håret mitt er lyst....

Alltid rett før jentene sovner kommer de merkeligste funderingene. 5 åringen ligger med hendene bak nakken, hun ser i taket.

- Du, storesøster! Kan du sjekke om jeg har fått hår under armene?

- Du får ikke hår før du er 12 år, svarer 7 åringen, helt uanfektet.

- Ååå.. Så er det stille en stund..

Verden er ganske stor, Mimmi? Sier 7 åringen veldig tankefull.....og videre i samme åndedrag.....Jeg må øve meg på å ta bussen alene.....så hun tenker videre...

5 åringen tenker på helt andre ting....Mimmi, først kom dinosaurene..... så kom Jesus og så kom gamle dager.... Vell, det er på et vis en historisk linje. Hun forklarer meg at hun tror på Gud, men Gud kan vi ikke se. Men kan du tro på noe du ikke kan se da? Spør jeg. Åja da,..... han har jo også laget en bok, (uten sammenlikning for øvrig)... boka er visst litt spesiell, men jeg liker det...!! Sier hun med en finger på haken og fundere videre..

Familiemedlemmene i trillingfamilien må lære å være tålmodige og å kunne vente bittelitt. Ikke noe dårlig øvelse, for det er egenskaper en trenger i livet. Men barn kan kjede seg fort, så jeg lagde noen enkle regler når jeg passet alle 5 alene.

Regel 1. Tretter jentene må de ut å lufte seg eller holde fred.

Regel 2. Tørre bleier, mat og væske, jevnt til trillingguttene.

Regel 3. Så mye kos på fanget som mulig.

Jeg har aldri administrert så mange barn alene men det startet alltid bra .....til det gikk over... Jentene kunne plutselig trette så busta føyk eller plutselig - som jeg oppfattet det - leke ute, uten nok klær på seg, ikke særlig lurt etter sykdom. Jeg kunne ikke alltid svare foreldrene på hvor jentene var, altså måtte jeg ut og lete.

Det toppet seg litt da jeg hadde sendt 5 åringen og nabogutten ut på ekspedisjon, en festlig nabogutt, som går ut og inn av trillinghuset og er modig nok til å stå i det om det blir storm mellom søstrene. 5 åringene hadde aldri gått så veldig langt alene og det var trafikk og.... Ekspedisjonen endte hos Oldemor og Oldefar. Der ble de bortskjemt med brødmat, kortspill og is. De kom hjem uten jakke og.........Mammaen var nok til tider små bekymret over «hjelpen» min, det skjer alltid noe, som hun sier.

Det gikk greit frem til den kvelden jeg kom fra butikken iført ansiktsmaling. Når du ikke legger merke til det, begynner det å mangle på...... søvn. At jentene hadde «pyntet» meg hadde jeg helt glemt i løpet av dagen. Heldigvis var Pappaen tålmodig med meg og lo av det. 

Til ....Han lurte på hva skramlingen i vaskemaskinen var. Jeg vasket da snekkerbuksen hans,..... inkludert alt i lommene - spiker og en syl, skruer og muttere....ja alt en snekker trenger å ha i lommene og alt som ikke passer i en vaskemaskin!! Bekymringen lyste ut av øynene til Pappaen. Jeg tenkte at her må jeg legge inn ny vaskemaskin i neste måneds budsjett.

Da jeg også klinket til med å vasket hele lommeboken hans, med alle kort og kontanter .....ble vi enige om at jeg kanskje trengte en hvil i egen seng.... og i eget hus. Jeg tok hintet, og jeg var trøtt. Heldigvis klarte både vaskemaskin og lommebok seg bra.

Mimmien blir sendt hjem....