Sommeren med trillingguttene

skal oppleves……for jeg kommer ikke i 2. opplag….

«Å vite at man ikke har behov for noen ting

Nei, bare kjenne gleden for alt som er omkring

Det er hva jeg kaller en smak av honning.»

Trillingfamilien har stadig vært på farten denne sommeren. En utfordring som har fått fæærrrt på beina mine. På tur med familien er det alltid samme spørsmål: Skal vi slippe gutta løs? Det er på mange måter tryggest å ha dem fastspent i «kjerra», eller «boksen» som jeg også kaller barnevognen.

Trillingene er noen fredelige, fornøyde gutter. Stort sett blide med prosjekter de steller med. Prosjekter de liker spesielt godt er klatring oppover! På bord, vinduskarmer, trapper – ja, alt som stikker opp. De «jobber» også veldig med flytting av ting! Stoler, baller, sko, klær, lekebiler, puter. Så liker de å samle i hauger, flasker, baller, småbiler og sko.

På nye steder, blir de mer stille og sjenerte. Da går de rundt og blir kjent til de har tittet nok og blir igjen sitt sjauende seg selv. Trillingguttene undrer seg over verden og kan sitte i barnevogn-boksen og se på livet rundt. De er store gutter og bastante i «konsistensen», så å bære på en av dem, vel, da tenker i hvert fall jeg meg om.

Når jeg kommer på besøk, setter jeg meg ned på gulvet. Da kommer trillingguttene bort til meg på forskjellige måter. Storebror fryder seg og roper Mimmi, klemmer meg et par ganger og stikker tilbake til leken sin. Mellombror kommer deretter blid, og forteller voldsomt, mens han ler av det han forteller. Når han er ferdig fortalt, får jeg en klem. Så humrer han fornøyd tilbake til leken sin. Lillebror sliter mer med å rive seg løs fra leken, men kaster hele tiden stjålne blikk på brødrene sine, som gir velkomst til Mimmi. Når brødrene er ferdige, kommer han bort og legge gjerne hånden på skulderen min, jeg klemmer ham og så sier han noen korte ord, smiler fornøyd med seg selv – som om det var godt sagt, det han sa – og går tilbake til leken sin.

Jeg har aldri gått med hodet så mye ned mot bakken, som denne sommeren.

Når trillingguttene er i «fri flyt» så kan jeg ikke slippe blikket på den trillingen jeg har fått ansvaret for. Her har jeg selvfølgelig en favoritt trilling. Mellombror! Han liker å fundere på ting han oppdager på vandringen sin. Er forsiktig og fornøyd. Traller blid, en liten spurt av gårde, så stopper han, bøyer seg ned for å studere en stein, en blomst, ser på himmelen, tenker litt…. og raser et knepp videre på de korte beina, for deretter å fundere på noe merkelig han har oppdaget. Et passelig tempo for meg.

Lillebror krever mer. Han legger ut i rask gange og drønner av gårde, stønner seg opp knauser og bakker. Han smiler fornøyd på alle topper han forserer og snakker høyt med seg selv, mulig litt småirritert, når det ikke går fort nok. Han stopper ikke før han er fremme. Hvor er fremme? Ved bilen eller der det er mat, eller vann!!

Storebror er verstingen. Da går det unna, han går eller småløper av gårde og er oppi alt. Opp og ned, over og under, har ikke tid til pust i bakken. Ler og lar seg ikke fange. Her må en følge med. Stopper jeg for å si Hei, til noen eller ser meg bakover, kan du være sikker på at han er der han ikke må være.

Blåbærtur ....

Barn er gaver som gir glede og arbeid

Hele gjengen var på første overnatting hos Mimmi. Alle eller ingen mener jeg. Skal trillingguttene overnatte, MÅ jentene være med. De er ufattelig god hjelp. Jentene var ikke vanskelig å be da de nok syntes jeg var for gammel til å klare dette alene, redde for at jeg skulle «falle om».

En velfortjent kveld uten unger, synes jeg Mammaen og Pappaen fortjente etter 2 års skiftarbeid døgnet rundt. Og jeg har streng tatt bygget meg opp i to år, for å stille til «kamp». Når jentene er på ferie er det hver sin bag, det ble andre boller bokstavelig talt, med trillingguttene. 3 reisesenger, 3 dyner, haug med bleier, skift og flasker…. Gode forberedelser gir gode resultater. Så mye mat og mye opp og ned trappa med trillingguttene var planen min. Det funket godt for de ble…. til slutt….både mette og trøtte.

Trillingguttenes reise-senger tok så å si all gulvplass på soverommet. Storebror begynte straks å stupe kråke fra seng til seng, så han måtte ha tilpasset plass,.....sengen sånn halvveis ute av rommet. Jentene rigget seg på sine faste plasser og etter at jeg ble lei av lesing og synging og all fnisingen og hoppingen og tittingen fra seng til seng…. Så slukket jeg lyset,….og etter et par hysjing på «klanen» så var hele banden i drømmeland. Jeg var halvveis i VM-barnepass! Underlig å sove sammen med så mange små barn. Det var aldri helt stille. Her og der er det snakking i søvne, gnissing av tenner, lett snorking og stadig bytting av sovestilling.

En morgen med trillingguttene trenger ikke sol

For en morgen! Morgentrøtte og blide våknet trillingguttene, en etter en. Dorske av søvn, kosete og blide svimler de seg bort til meg og ønsker å sitte nære. Det er lite plass til så mange på fanget, men jeg ..ehhh…bretter meg ut, og de samler seg i fanget mitt som en tue, lener seg inntil meg og hverandre, stryker de små hendene i håret mitt og stryker på hverandre. Det er armer og bein over og under... Øyeblikket må nytes …for om litt er de fulladet, klare for en ny spennende dag.

Favorittstedet vårt: Sommerhytta

Ferien på Sommerhytta er høydepunktet om sommeren. Vi var spent på hvordan dette skulle gå. Alt som kan skje, sjøen, brygga, svaberg, fjellknatter, båtturer, sengeplassene, høye trapper…. Her måtte ferien tilpasses trillingguttene for at det i det hele tatt skulle føles som ferie! Pappaen satte opp gjerder slik at vi hadde en slags innhegning der de kunne løpe fritt fra stuen og ut. Det var (heldigvis) litt kaldt i vannet så kun mellombror var badeløve. Han måtte «reddes» ut av vannet for ikke bli for kald. Å være fri for nerver er en fordel når en skal passe trillingguttene på brygga. Redningsvestene hadde et praktisk «håndtak» på toppen, som en kunne «fange» dem med. Vi fylte hytta opp til randen med venner og deres barn. Alle barna ble alles barn og stemningen på sommerkveldene var like stor som bleiedunken! Det er fint å ha venner som er like nære som familie. Vi kaller dem vennefamilier!

Trillingguttene er opptatt av maskiner og Fantus og maskinene er en av favorittene på Barne-tv. Når det var grilling på gården med storfamilien, blir livet stort, for trillingguttene. De får oppleve maskinene på ekte! Grandonkel er barnekjær og tålmodig, så trillingguttene fikk prøve. Igjen og igjen. Opp og ned, ut og inn….. så er det oppdagelsesturer, over alt…. Et fantastisk sted, en får absolutt lyst til å flytte på gård etter en sånn dag!

Det er flere inntrykk etter en dag på Grandonkels gård….. Jentene spiste godt av middagen. Men da de fikk vite at de hadde spist rådyr og lam ble de betenkt. De har jo spist det de har sett i live, på et vis. Jentene foreslo dermed en kjøttfri uken! Da Mammaen ramset opp alt de ikke kunne spise av pålegg, ble de enige om å utsette kjøttfri uken, en dag….

Å speile seg i en annens øyne

Det er fint når trillingguttene speiler seg i sin Mammas øyne. Det usynlige språket de utveksler. Ser du meg, får jeg lov, er dette trygt, er du glad i meg, så du hva jeg kan, kan vi le sammen. De prøver å sjarmere henne med uttrykk, kos og historier, de dytter hverandre vekk for å sitte best og nærmest Mammaen sin. Pappaen har et annet «språk». Da er det herjing og mat. Trillingguttene dilter på rekke og rad etter ham inn på kjøkkenet for å få sjesk av Pappaen. Trillingguttene og Pappaen blir alltid høylytte og bråkete sammen.

En sommerstorm blåste hele trampolinene til skogs, men Pappaen klarte med besvær å bære den, balanserende på hodet, opp den lange skråningen fra skogen. Pappaen lå rett ut på plenen etterpå og jentene svinset rundt ham som to små sykepleiere. Der fikk endelig Pappaen stjernestatus hos jentene.

Joda… Helten kom til hektene og igjen, dermed starter jentene med å påpeke Pappaens brudd på de ti bud. (De har sett barnefilmen om Moses, og fått med seg de ti bud…..) Der er de ikke nådige. De synes til og med det er rart at han ikke har giftet seg med Mammaen, det er jo bare å spørre!!! Eller de ler overbærende av ham og sier; se nå er Pappa stresset… Så fanger ham dem og klemmer dem flate til hyl og latter. 

Heldigvis har Pappaen en lojal Lady i hjemmet. Tuppeline, sjefshøna har lagt sin elsk på Pappaen. Hun er med på «jobb» i hagen eller på garasjen. Tuppeline hviler seg i stolen hans ute, som om hun hviler seg etter arbeidet. Jentene har ikke samme kjemi med høna som Pappaen, men den elskelige kattungen får nok av kos og hemmelige samtaler.

Det har vært mange turer til byen i sommer. Det var både Canalstreet og gøye sommershow for barn. På en by sleng koste vi oss på kafe etterpå. Vi kom i snakk med en bekjent som ventet barn, da 6 åringen forklarte for den førstegangsfødende – «det blir nok stress for deg med en baby, men aldri så mye stress som hjemme hos oss da,» la hun trøstende til og supte på brusen sin.

Matauk kan jo være en ide når familien er stor. Og heldigvis er trillingfamilien glade i naturen. Så blåbærtur sto en dag på dagsorden. Min jobb var å «telle til tre trillinger» hele tiden og morsomt var det. De trampet i vei med høye kneløft over blåbærlyng og strå, forbi trær og stokker. Om de velvet over ende, trillet de som baller i den myke lyngen og kavet seg opp igjen forbausende hardføre.

Jentene kjører gjerne med meg når vi er på turer og funderingen deres blir vanskeligere å gi gode svar på.

• Mimmi,….spørsmål fra baksetet..
• Ja…
• Hva er sjelen?
• Ehh, sjelen ja,….det er det mest ekte inni deg….
• Hmmm…jentene stirrer ut av bilvinduet og tenker….
• Hvor i kroppen er sjelen?

Ojjj, de har begynt med oppfølgingsspørsmål. Jeg må tenke fort…

• Vell…husker du vi var på konsert og dere ble rørt til tårer av musikken?
• Mmmm..ja…
• Da kjente du hvor sjelen er, ..
• Ja!! Svarer de begge to….jeg er fornøyd.. men så..
• Mimmi, hvor blir sjelen av når vi dør?

Dette er jo umulig å svare på, jeg måtte tenke lenge..for dette vet jeg ikke…

Da er det fint å ha en kreativ drømmer i baksetet..

• Jeg har hørt,….begynner hun tenksomt.. (lite sannsynlig, men…) jeg har hørt at sjelen samler seg og blir en stjerne på himmelen…

Jeg tenker at vi kan gå for det og sier at det er en fin tanke…så er de i gang! Om hvordan Mimmi blir som stjerne på himmelen: stor, liten, skinnende, med briller for å se ned til dem, de skrøner i vei og det ender i latter. Så fortsetter de med alle disse viktige, vanskelige spørsmålene.

• Hva er godhjertet?
• Gjør jeg en god jobb som storesøster, Mimmi. Synes du det?
• Lurer på hva jeg skal bruke livet mitt til, Mimmi? Jeg vet ikke hva er som er viktig?
• Hvor sur kan jeg være og du likevel er glad i meg?

På min «rulletekst» ......etter livet, ønsker jeg det står at jeg var nok tilstede for slike spørsmål.

Livet er en reise

Det er ikke et reisemål

Bare sjanser vi har tatt

For alt vi har er øyeblikket

Og akkurat nå er øyeblikket

Vakkert