Faste uforutsigbare rutiner

Jentene er på en aktivitet med Mimmi.

Trilling livet har nå sine faste - uforutsigbare - rutiner. Guttene trenger fremdeles mat hver tredje time. Og nå som de har passert to måneder, kunne alle forvente at foreldrene var utslitte av denne evige døgningen. Men, nei! De unge foreldrene organiserer seg etter beste evne. Prøver nytt, endrer og finner sitt familieliv. De gir hverandre søvn og klemmer når det er tid. Helt plutselig vil jeg påstå, siden familien har kun bitte små pustehull. 

Pappaen har byttet ut snekkerbeltet med ny uniform, hvit T-shirt, for der sees ikke gulp så godt. Mammaen får sakte men sikkert, tilbake sin egen kropp. Alt vannet som til nå har forsvunnet fra kroppen, har i hvert fall gjort beina hennes gjenkjennelige. At hun etter slik en påkjenning kan stå på, døgnet rundt viser viljestyrke.

Først nå kan vi se hvor mye trillingene har lagt på seg og hvor sterke de er blitt i kroppen. Fra den første dagen jeg fikk holde guttene, til nå, to måneder senere, kan jeg ikke forstå hvor fort og hvor godt hvert eneste minutt gjør for trilling guttenes vekst. At guttene er blitt større gjør også bleieskift, klesskift og mating lettere. De vokser seg, i mine øyne, til noen helt nydelige babyer. Jeg har selv utropt meg til å være, ikke bare Mimmi, men Mamma-Mimmi. Og heldigvis ler mammaen oppgitt av mitt engasjement.

Guttene har blitt mer seg selv. Vi er så spente på hvilke farger de får på øyne og hår, og foreløpig gjetting er at trilling gutt 1 får blå øyne og mørkt krøllet hår. Han er veldig lik sin pappa. Trilling gutt 2 kan ende opp med brune øyne og lysere brunblondt hår (uten krøller). Og trilling gutt 3 får brune øyne (skulle det endre seg skjønner ikke jeg noe....) og han ser ut til å få rødt hår, mulig med bølger. Dette er bare antagelser og er absolutt ikke sikkert ....enda. Men det er moro å se på disse små ansiktene å tenke på hvordan det blir.

Vi vet nå hvordan trilling guttene ser ut når de er veldig misfornøyde. Det er mye nedover leppe, når de ikke får mat fort nok. En av trilling guttene gråt tårer her en dag. Det gjorde vondt langt inn i hjerterota, men det var ikke flere hender til å holde ham.... Men i denne familien er det tålmodighet som gjelder .....for alle.

Mammaens tanter (og en kusine var innom) stiller opp som barnevakter.

Så kommer de dagene familien er for få voksne. Det ble innkalt til foreldremøter, både i barnehagen og i skolen. De er for mange.... og for små barn, til at en voksen kan klare brasene alene. Mammaens tanter ble tilkalt. Barnevakter pleier å være ungdommer, men her ble Amasone styrkene innkalt. Med godt pågangsmot vinket vi farvel til foreldrene. Jepp, vi fikk bruk for all erfaring fra vårt eget småbarns liv og kom igjennom uten for mye kaos. ( To timer = 10 flasker med melk, halvspiste og haugen med gulpekluter var stor). Da foreldrene kom hjem var det relativt rolig i stua og det var vi stolte av. Så med svette topper og gulp på skuldrene kunne vi se oss godt fornøyde med egen innsats. Barnevaktene på 50 år klarte brasene! Sånn er det fint med stor tett familie, man vet aldri når i livet en godhjertet tante er viktig.

Mimmis fang begynner å bli "godt brukt".

Enkelte dager er det rett og slett kaos. Som når "øke dagene" kommer med jevne mellomrom! En av trilling guttene var urolig og ville ha mat hele tiden.. Han ville være mye på fanget. Da er det fint at mitt fang er til nytte for annet enn vask av hus og klær. Blir jo også imponert. Hvordan kan en slik liten kropp spise så mye!!.. eller sagt annerledes hvordan kan trøyen min være så fullt av gulp! Jeg blir også usikker på om trillingen virkelig var sulten, når trillingen ville ha mer mat. Men trilling gutten klarte å spise en halv flaske, gulpe og etter en halvtime sluke en hel flaske og slik gikk hele kvelden. Men etter storm kommer sol. Så etter en «øke dag» blir det fredeligere dager. Da sover de lengre og det blir mindre «lyd»! Den ene trillingen sov 8 timer etter en slik dag og det kunne vært en anledning for mammaen og pappaen til å ta en lur eller ha litt tid til seg selv. Anledninger er der på et vis, men nei.....de har ikke "øke dag" samtidig og det er jo to andre trilling gutter som skal ha sitt.

6 åringen har på hørselsvern mens hun gjør leksen sin.

6 åringen er blitt skolejente. Hun er selvstendig og må i dette familielivet hjelpe til hjemme med henting av ting og mating av trilling guttene, samtidig må hun nå gjøre lekser. Storesøster har en spesiell rolle. Hun går fra å være familiens første øyesten - får kjærlighet bare for å være - til å måtte hjelpe foreldrene. Jeg synes hun er super flink! Men vi har innført at ordet flink ikke skal brukes i denne familien. Det skal være takk, for at du bruker tiden på at vi kan ha det bra sammen. Alle barn trenger å være glade i seg selv, og om positive tilbakemeldinger kun skjer ved en tjeneste, så kan en tro at man er det man gjør for andre.

Kattungene må passes på, 4 åringen har samlet de inn fra stuegulvet. 

Jentene har nå fått ett viktig ansvar. De skal ha ansvar for kattungene. De fyker nå rundt over hele stuen. Kattungene må bli plukket opp, hvor de enn har forvillet seg, for de lever farlig. Trilling traileren er blitt trillingguttenes soveplass i stuen. Sengen med overbygg er blitt for liten, så trilling «traileren» er i flittig bruk om dagen. Det kan fort bli en overkjørsel / «bilulykke», siden kattungene hopper og spretter over alt. Et totalt herlig kaos!

Alle bærer et vakkert, kjærlig indre barn i seg. Alt dette barnet ønsker er å bli lagt merke til, føle seg trygg og bli elsket.

Jentene og jeg reiser sammen på en aktivitet i uken og det er ikke måte på hvor kjærkommet dette er for jentene. 4 åringen savner huset mitt, savner kos og klem, savner å synge høyt i bilen til Kizz!  (I was made for loving you, you were made for loving me...)  Da har vi det gøy!

Bilen er et fint samtalested. Vi snakker i vei om alt mulig. Barn har utrolig mange spørsmål som, for meg, er ganske umulig å gi gode svar på. Så jeg har alltid noen "kortsvar" på lur....de er helt uten mening, men jeg kommer lettest ut av spørsmålsknipen da. Jentene sitter i baksetet og titter på verden som fyker forbi og en samtale kan være slik:

• Pappaen til nabogutten er så «spesiell», ikke sant Mimmi? (rødmende jente i baksetet...)
• Svar: Ja, han er veldig snill.... Veldig ung...ehh, han er gift med mammaen til vennen din....
• Hvorfor er trilling guttenes bæsj gul?
• Kortsvar: Det har jeg ikke tenkt på....
• Hvorfor har guttene «baller»?
• Kortsvar: ....godt spørsmål......
• Hvordan får man tenner, blir de laget noe sted?
• Kortsvar: .... Ojj...så, dere den kule bilen som kjørte forbi...
• Hvem var mammaen til oldemor?
• Svar: Hun het Solveig og var min bestemor.
• Hvorfor kan fugler fly, men ikke slanger?
• Kortsvar: Det er best sånn....!
• Hvorfor har Mimmi rynker?
• Kortsvar : ....jeg har tenkt i så mange år at huden har krøllet seg....

Alle svar blir fundert på, kortsvar teknikken gir sjelden oppfølgingsspørsmål. På hjemturen fra aktiviteten er det lite spørsmål. Trøtte sitter de i baksetet og gosser seg over hvor gode de selv synes de var....helt naturlig.

Hvordan forbedrer eller endrer vi oss når det uforutsette spiller en betydelig rolle i livet.

Kjøkkenet er lite til slik en stor familie. Bare melkemaskinen, flaske steameren, rene flasker, brukte flasker tar en hel benk. Så snekkerpappaen har utvidet kjøkkenet med en skjenk. Det var en god plan, helt til han skulle pusle sammen skjenken. Selvfølgelig kom han i mål, etter svette utrop og et par timer. Å være kreativ og finne løsninger gjør livet enklere. Nå fungerer kjøkkenet optimalt.

Pappaen utvider kjøkkenet med et puslespill av en skjenk.

Mammaen og pappaen evner å endre seg med den store forandringen i deres hverdag som ankomsten av trilling guttene ble. De definerer egne standarder, fordi de vet at de ikke vil være som andre, de har rett og slett for mange barn. De får ofte høre at de må være utslitte, men kjærlighet er som en mirakelkur. De føler seg heldige, de føler seg trøtte, men de har denne store undringen over at livet gav dem disse guttene. De ser seg selv på ny måte. Dette skjedde oss....vi tar det.... med glede. Det er overveldende, men med kjærligheten mellom mammaen og pappaen, en storfamilie i ryggen og gjensidig respekt mellom store og små, vil dette gå. De gjør alle sitt beste, hver dag.

For kjærlighet er det største viskelær jeg vet om..

Pappaen har fått brev fra "Dr Klemm".......et lite "hurra" fra Mimmi!